Bakerikafé sent på kvelden i Cheongju

En torsdagskveld i april 2026 dro vi til Cafe California i Cheongju

En torsdag kveld i april 2026 dro jeg innom Cafe California i Cheongju, og hele greia startet egentlig med at jeg hadde sovet altfor lenge den dagen. Da jeg våknet, var ettermiddagen allerede godt i gang, og før jeg hadde fått somlet meg ferdig og gjort meg klar, var det blitt kveld. Den utenlandske kona mi sa: «Skal vi ikke dra ut et sted i dag?» Så jeg tenkte at en kafé kunne passe, men på den tiden av døgnet var det ikke så lett å finne et sted som fortsatt var åpent. Da kom jeg på Cafe California i Naesu-eup i Cheongju, i Chungcheongbuk-do. De åpner klokken 10 om morgenen, holder åpent til klokken 01 på hverdager, og til klokken 03 på fredager og lørdager. Problemet var bare at det er 40 km én vei hjemmefra. Kona presset likevel på og sa at vi kunne ta det som en kveldstur med bil, så da dro vi. Siden kafeen ligger litt utenfor byen, ble selve veien dit nesten en liten kjøretur-opplevelse i seg selv. Jeg visste at dette var en stor bakerikafé i Korea som er kjent for risbrød, men jeg var ærlig talt litt spent på om det fortsatt ville være brød igjen så sent.

Cafe California om kvelden så nesten ut som et resort

Da vi kom fram på kvelden, var hele bygget lyst opp, og med en gang vi gikk ut av bilen på parkeringsplassen, stoppet både jeg og kona opp. Er dette en kafé, eller har vi kommet til et resort? Det var faktisk sånn det føltes. To palmer sto på hver side av inngangen, og lyset fra lysekronene sivet ut mellom de buede vinduene. Da skjønte jeg litt hvorfor stedet heter California. Fasaden kunne nesten vært hentet fra et sted langs kysten i California i USA. Det føltes ikke som om vi var på vei inn for å drikke kaffe, men mer som om vi var på vei til innsjekk på et feriested. Til venstre lyste neonskiltet, og langs steinveien inn mot inngangen sto det røde blomster på rekke. Kafeen ligger i Naesu-eup, omtrent 15–20 minutter med bil fra sentrum av Cheongju, og de har tre parkeringsområder med plass til over 300 biler. Siden vi kom om kvelden, var parkeringsplassen nesten helt tom. Kona sa: «Det var verdt å kjøre 40 km hit.» Jeg svarte at vi ikke engang hadde drukket kaffe ennå, og at hun allerede virket fornøyd.

Foran inngangen stoppet kona og sto lenge og så opp. Neonlyset bredte seg over veggen, og gjennom den buede døren kunne vi se lysekronen inne. Å stå der føltes nesten som å stå foran passkontrollen på en flyplass, bare uten å ha tatt noe fly. Den siste uken hadde vært ganske kaotisk. Vi hadde begge vært slitne i flere dager, men akkurat de sekundene foran inngangen løsnet det litt. Det var som en liten utenlandstur uten flybillett. Jeg spurte kona om jeg skulle ta bilde av henne, men hun hadde allerede begynt å posere.

Bak de automatiske dørene: en koreansk bakerikafé på rundt 1 650 m²

I det de automatiske dørene åpnet seg, var det gulvet jeg la merke til først. Et blått havmotiv lå utover gulvet, og et område som minnet om en sandstrand fortsatte innover i lokalet. Over hodet hang det lysekroner. Gjennom glassdørene kunne jeg se lyset fra disken, og bare det å stå ved inngangen og kikke inn gjorde det tydelig at dette stedet var stort. Kona gikk rett inn først, så jeg tok et bilde bakfra.

Da vi gikk litt lenger inn, lå bakeridiskene på rekke langs høyre side. Grønne slyngplanter hang ned fra taket, og bak glasset lå brødene opplyst på rad. Siden det var sent på kvelden, var det noen tomme felt her og der. Jeg tenkte: Ja, det er vel sånn det blir når man kommer sent. Men det var ikke sånn at alt var utsolgt, så vi bestemte oss for å ta en runde først. Brett og klyper lå stablet foran disken, og da jeg så at kona tok et brett med én gang, skjønte jeg at vi definitivt kom til å kjøpe brød.

Risbrødhyllen klokken 22 ga oss faktisk valgets kvaler

Da vi gikk nærmere, var det nesten så jeg lurte på om klokken virkelig var 22, for det var fortsatt ganske mye brød igjen. Det var selvfølgelig noen tomme plasser sammenlignet med hvordan det sikkert ser ut midt på dagen, men diskene var fylt tett nok til at også folk som kom sent, ikke skulle føle seg snytt. Brød som loff og croissanter lå på én side, mens kaker og terter sto i en egen kjøledisk. Kakedisken hadde alt fra jordbærkaker og mangokaker til kaker pyntet med blomster, så jeg hadde ikke trodd at vi skulle få valgets kvaler så sent på kvelden. Alt brødet her skal visst være glutenfritt brød laget av 100 % rismel, så for folk som synes hvetemel blir tungt, må dette være et ganske fint sted. En koreansk bakerikafé i denne størrelsen er ikke noe jeg ser hver dag heller. Kona sto lenge foran kakedisken, og da jeg ba henne velge litt fortere, svarte hun: «Hvorfor er brødene på koreanske kafeer så pene? Det er jo gøy bare å velge.»

Kaker laget med rismel ser helt vanlige ut

Jeg tok noen nærbilder av kakene, og ja, bildene er litt justert etterpå. Den første var en ostekake med jordbær på toppen, der jordbærene lå blanke mellom kremene. Den andre var en kremkake med en rosa nellik på toppen, og den så nesten for fin ut til å spise. Den tredje var den som holdt kona lengst fast: en jordbærkremkake der jordbærskivene lå lagvis synlig gjennom den klare plastfilmen rundt. Disse skal også være laget med rismel, men helt ærlig, bare med øynene klarer jeg ikke å se forskjell på dem og vanlige kaker med hvetemel. Hele kaker lå på rundt 35 000 til 38 000 won, altså cirka $26–28.

Vi kikket også på stykkekakene, og søtpotetkaken kostet 7 800 won, omtrent $6. Det sto at den hadde masse søtpotet over en myk castella-bunn, og på toppen lå det en hel haug med gule søtpotetchips. Mango-cupcaken ved siden av var fylt med mangobiter i et glass, så den så nesten mer ut som en skål frukt enn en dessert.

Jordbærkrembrødet som fikk meg til å ta tre bilder

Dette er jordbærkrembrødet, og det er en grunn til at jeg tok tre bilder av det. På brødet, som lå i et papirbrett, var det sprøytet krem, og oppå lå jordbærskiver på rekke. Over jordbærene var det strødd pistasjkrønsj, så de glitret under lyset i disken. Ser du nærmere, ligger det litt melis på utsiden av brødet, og kremen er fylt godt ned i sprekken. Kona sa: «Dette må vi kjøpe.» Helt ærlig, jeg klarte heller ikke bare å gå forbi.

Fra riscrosissant til risbagel: en disk full av glutenfritt brød

Vi så også gjennom brøddisken, ikke bare kakene. Det lå brød som så ut som riscroissanter, og brød med nøtter på toppen, pakket enkeltvis i plast. Ved siden av sto det tunge, rustikke brød på rekke. I en annen seksjon lå et rødbrunt brød som fanget blikket, kanskje laget med rødbete eller lilla søtpotetdeig, for fargen var ganske dyp. De hadde også risbagel. Jeg så noen med sesam og noen med lilla deig, men jeg fikk ikke sjekket de nøyaktige navnene. At alt var pakket enkeltvis, føltes hygienisk og fint, men det var litt synd at noen av navneskiltene var vanskelige å se, så man måtte velge uten helt å vite hva brødet faktisk var.

Stykkekaker fra 3 800 won

Mangokakestykket til 5 800 won fanget blikket mitt, rundt $4. Ser du på snittet, ligger mangoen lagvis mellom kremen, og det er rikelig med mango på toppen også. Ved siden av lå en ris-valnøttterte til 3 800 won, omtrent $3, og skiltet sa at risen var 100 % koreansk, mens valnøttene var fra USA. Overflaten var stekt brun som karamell, og selv foran disken luktet det nøtteaktig. Det var også et jordbærkakestykke der toppen var tett dekket av jordbær og kremen mellom bunnene var tykk, og av de tre så den mest fristende ut.

Jordbærkaken pakket inn i hvit krem hadde en halv jordbærbit pent plassert på toppen, og fra siden kunne man så vidt se jordbærsnittet inne i kremen. Sjokoladekaken ved siden av var merket Forêt Noire og kostet 7 200 won, cirka $5. Det lå et kirsebær på toppen, og utsiden var dekket med sjokoladespon, så den så ut som den kunne være ganske intens. Den siste vi så var en fruktterte med jordbær, appelsin og kiwi lagt fargerikt over kremen. Bare å gå én runde rundt disken tok allerede 30 minutter.

Jeg trodde det bare var brød, men de hadde enkle måltider også

Jeg trodde det bare var brød her, men de hadde også enkle måltider. I en gjennomsiktig boks lå det en salatboks med noe som lignet bulgogi, og ved siden av lå hjemmelagde sandwicher oppbevart kaldt. På pakken sto det at den skulle holdes mellom 0 og 10 grader, og spises rett etter kjøp. Den tredje så ut som en salat med reker og frukt, med en liten kremrull på siden, og den virket ganske gjennomført. Kommer man hit sent og vil ha noe i stedet for middag, kunne dette fungert fint. Vi var bare allerede helt oppslukt av brødene, så vi gikk videre. Kona pekte på salatboksen og sa: «Den tar vi som lunsj neste gang.» Hun var tydeligvis allerede i gang med å planlegge neste besøk.

Bestilling ved disken og menyen: americano til 6 500 won

Etter bakeridiskene kommer disken, med digitale menyer hengende over og flere kiosker foran. På menyen var kaffe, signaturdrikker, cocktails og alkohol delt opp hver for seg, og jeg syntes det var litt uventet at en kafé også solgte cocktails. Siden det var kveld, sto det bare én eller to ansatte bak disken, men til gjengjeld kunne vi bestille med én gang uten kø. Jeg hadde sett anmeldelser der folk skrev at de måtte vente over 20 minutter bare på drikke på dagtid, så dette var helt klart en fordel ved å komme sent. Brødet betales separat i en egen kasse helt til høyre for disken. Det visste vi ikke først, så vi la brødet frem da vi bestilte drikke, og den ansatte smilte og viste oss bort dit.

Jeg tok bilde av menyen, og americano kostet 6 500 won, omtrent $5, mens caffe latte kostet 7 000 won, også rundt $5. Målt mot en vanlig nabolagskafé er det litt i øvre sjikt. På signaturmenyen hadde de einspänner til 7 500 won og noe som het Southern Cali Mojito til 8 000 won, der det sto at den var alkoholfri. Jeg så også drikker med tradisjonelle koreanske ingredienser, som burot-kremlatte og svart sesam-kremlatte, og nederst sto det med liten skrift at smoothiene lages med 100 % frukt. Man kan legge til ekstra shot i alle drikker, og 1 000 won for 2 shots virket faktisk ikke så ille. Jeg spurte kona hva hun ville drikke, men hun var allerede opptatt med å ta bilde av menyen.

Sitteplasser i første etasje: fra rundt bord under palmer til sofaer

Etter bestilling gikk vi rundt for å finne et sted å sitte. Jeg visste at Cafe California var en stor kafé, men jeg hadde ikke forventet at bare første etasje skulle være så romslig. Midt i lokalet strakte en palme seg helt opp mot taket, og under den sto et stort rundt bord. Med potter og blomster plassert på treet føltes det mer som en hage enn et vanlig bord. Kommer man som en gruppe, kan man sitte rundt hele bordet, men det var også nok avstand til at mindre grupper kunne sitte der uten at det føltes rart. Rundt omkring sto det små tomannsbord, gule stoler, beige stoler og sofaer, og nesten alle sitteplassene hadde ulik stil. Lenger bak så vi vindusplasser med hvite gardiner. Siden det ikke var mange mennesker der om kvelden, kunne vi nesten velge fritt. På dagtid hadde det nok ikke vært like avslappet.

Ved vinduet sto det en hel rekke skinnsofaer. De gikk i brune og beige toner, og stemningen minnet om en hotell-lounge. Sofaene var tunge og myke, og det så ut som opptil fire personer kunne sitte der. Bordene sto også med god avstand, så man kunne sitte uten å bry seg om nabobordet. Lenger inne var det også marmorbord med stoler, og bak så vi en klesbutikk som het MC Mall, men den var allerede stengt på den tiden. Med en gang kona satte seg i sofaen, sa hun: «La oss bare bli her.» Helt ærlig, idet jeg satte meg i den sofaen, forsvant lysten til å flytte til et annet bord.

Ved siden av MC Mall var det også et par tosetere i rottingstil, med runde stoler som nærmest omsluttet kroppen. De så unike ut, sikkert laget som konseptplasser, og formen var fin på bilde. Men ærlig talt virket ryggen litt hard og plassen litt trang, så jeg tror ikke de er best hvis man skal sitte lenge. Fine til bilder, ja. Men hvis du vil drikke kaffe og slappe av i ro, er sofaene vi fant mye bedre.

Det fantes også slike plasser. I stedet for vegger eller skillevegger hadde de brukt potteplanter og trær til å dele opp området, så rottingstolene nesten lå gjemt mellom plantene. Det var ikke et eget rom, men med grønne blader rundt ble stemningen likevel ganske privat. Oppsettet var interessant, så jeg ble stående og se på det en stund. Bak kunne man skimte vesker og småting i utstillingsvinduet til MC Mall, så det var en slags kafé der man også kunne kikke litt på shopping mens man drakk kaffe.

Brettholderen i heisen: sånne detaljer liker jeg

Det er en heis opp til andre etasje, og med en gang vi gikk inn, la jeg merke til et lite stativ inne i heisen. Det er laget så man kan sette brettet der, slik at man slipper å stå med drikke og brød i hendene mens heisen beveger seg og risikere at noe søles. Sånne detaljer får meg til å tenke at dette er laget av noen som faktisk har prøvd å bruke stedet selv. Kona satte brettet der og sa: «Hvem fant på dette, er de genier?» Jeg sa at hun kanskje overdrev litt, men innerst inne var jeg imponert jeg også.

Utsikten over Cafe California fra andre etasje

Når du kommer opp i andre etasje, er midten åpen, så du kan se rett ned på bakeridiskene i første etasje. Slyngplantene henger ned over gitterstrukturen, og under ser man både brøddisken og sitteområdene vi nettopp hadde gått forbi. Først der oppe forsto jeg virkelig hvor stor denne kafeen er. Den høye takhøyden gjorde at det aldri føltes tett eller trangt. Kona lente seg mot rekkverket og så ned mens hun sa: «Det er enda penere her oppe.» Skalaen man ikke helt merker i første etasje, blir plutselig tydelig fra andre.

Sitteplassene i andre etasje hadde helt forskjellige stemninger fra sone til sone. Ved vinduet sto antikke stoler med dyreillustrasjoner, rosa puter og gule trestoler blandet rundt samme bord, og nesten ingen kombinasjoner var like. Ved siden av sto et grønt rundt bord med røde, grå og gule stoler rundt, som om noen bevisst hadde satt sammen ting som ikke skulle matche helt. Nær rekkverket var det ryddige tomannsbord der man kunne se palmen i første etasje gjennom glasset, perfekt for to som vil sitte rolig. Lenger inn sto et langt trebord med hvite, buede stoler, og i taket hang en ringformet lysekrone. Der endret stemningen seg igjen. Mellom gardinene bak kunne man også skimte et lite utstillingsområde med bilder på veggen. Kona sa: «Er alle koreanske kafeer sånn? Bare å gå én runde i andre etasje føles som å besøke fire–fem forskjellige kafeer.» Det var faktisk ikke en overdrivelse.

Maru-seter med ondol-følelse: koreansk gulvkultur på kafé

Innerst i andre etasje var det også et maru-område der man tar av skoene før man går opp. Tregulvet minnet om ondol, den tradisjonelle koreanske gulvvarmen, og med lave bord og puter kunne man sitte med beina ut og slappe av. Jeg tenkte at dette må være perfekt for familier med barn. På denne tiden var det ingen der, så området så ekstra romslig ut, men på dagtid må man nok komme tidlig hvis man vil sikre seg plass. Kona spurte om vi skulle spise der, men siden vi allerede hadde funnet sofaen i første etasje, nøyde vi oss med å se oss rundt før vi gikk ned igjen.

Risbaguette med vårløk, einspänner og brunost-macchiato

Vi bestilte én risbaguette med vårløk, én iced brunost-macchiato og én iced einspänner. På kvitteringen sto det at bestillingen ble lagt inn klokken 20.44. Det betyr at vi faktisk hadde brukt ganske mye tid på å gå inn, se gjennom bakeriet, ta turen opp i andre etasje og komme ned igjen.

Vi tok med oss to drikker og risbaguetten med vårløk på et trebrett tilbake til plassen vår. Da vi satte det på det grønne trebordet, så det nesten ut som en liten scene i seg selv. Risbaguetten hadde svart deig, og oppå var koreansk vårløk, altså daepa, og ost smeltet fast. Selv gjennom plastemballasjen kom det en nøtteaktig, god lukt.

Einspänneren kom i et dobbelt glass, med mørk espresso nederst og et tykt lag hvit krem på toppen. 7 500 won, cirka $6, føltes ikke bortkastet når man så på den. Men kremen var ganske søt, så hvis du liker den bitre kaffesmaken best, kan dette være litt enten-eller. For meg var den helt grei.

Brunost-macchiatoen kom i et høyt glass, med en raus mengde brune ostespon på toppen. Før jeg rørte den sammen, tok jeg en slurk, og da kom først en nøtteaktig og litt salt smak, før kaffen under fulgte etter. Kona tok én slurk og sa: «Denne tar jeg.» Så vi byttet, og hun fikk brunost-macchiatoen mens jeg tok einspänneren.

Da jeg delte risbaguetten med vårløk i to, kom vårløksduften rett opp. Utsiden var sprø, men innsiden hadde en seig og elastisk tekstur som var tydelig annerledes enn en vanlig baguette med hvetemel. Osten var smeltet mellom vårløken, så smaken vekslet mellom salt, fyldig og nøtteaktig. Jeg ga kona et stykke, og midt i tyggingen stoppet hun og spurte: «Er dette virkelig laget av ris?» Jeg tenkte akkurat det samme.

Rundt litt over 20 000 won, og to små ting jeg savnet

For én brødrett og to drikker betalte vi litt over 20 000 won, altså omtrent $15–17. Når jeg tenker på størrelsen på lokalet og hele stemningen, føltes det ikke spesielt dyrt. Men helt perfekt var det ikke. Det var to ting jeg syntes var litt synd.

40 km til Cafe California: en fin avslutning på kveldsturen

Da vi kom ut igjen, var nattluften kald. Vi hadde egentlig bare lett etter en kafé i Cheongju som var åpen sent, men til slutt var det nettopp kvelden som gjorde opplevelsen bedre. På vei tilbake til parkeringsplassen sa kona: «Neste gang kommer vi på dagtid og ser på brødene helt fra de kommer ut. Koreanske bakerier er jo morsomme bare å kikke på.» Jeg spurte om hun mente at vi skulle kjøre 40 km én vei hit igjen. Hun svarte bare: «Var det slitsomt å kjøre i dag?» Hvis jeg skal være helt ærlig, så var det ikke slitsomt. På veien hjem hadde vi radioen på, og vi sa ikke så mye. Men det var ikke en klein stillhet. Det var den rolige stillheten som kommer når begge er fornøyde på hver sin måte. Som en 40 km lang kveldstur til Cafe California var dette faktisk en ganske fin dag.