Rimelig pasta og pizza hos Mitaly i Korea

Plutselig pastasug på Shinan-tur, og veien til Mitaly

Vi hadde kjørt ned fra Daejeon for en helgetur til Shinan i Sør-Jeolla, og etter å ha fartet rundt i Shinan hele dagen dro vi videre mot Mokpo den 4. mai 2026, dagen før barnedagen i Korea. Kona mi og jeg satt lenge i bilen og lurte på hva vi skulle spise til lunsj, men siden vi hadde spist sjømat helt fra morgenen av, fikk jeg plutselig veldig lyst på pasta. I Korea må man ofte regne med rundt ₩15 000 til ₩20 000 per person, cirka $11–15, hvis man skal spise vestlig mat som pasta eller pizza ute. Men hos Mitaly koster noen pastaretter under ₩7 000, altså rundt $5. Mitaly er en koreansk pastafranchise med butikker over hele landet, og de har et ganske bredt italiensk-inspirert utvalg med spaghetti, risotto og pizza. At man kan få nylaget pasta og pizza til den prisen, føles nesten litt urealistisk. Jeg søkte for å se om de fantes i Mokpo-området, fant Yeongam Samho-avdelingen, la adressen inn i bilnavigasjonen og kjørte rett dit.

Fremme ved Mitaly Yeongam Samho, og et litt usikkert førsteinntrykk

Da vi kom frem, ble jeg ærlig talt litt usikker. Skiltet sa definitivt Mitaly, men det var så stille foran restauranten, og bortsett fra én enslig menyplakat ved døren var det ikke så mye som tydet på om de faktisk hadde åpent eller ikke. Kona mi så på stedet fra bilen og sa: «Er du sikker på at de virkelig driver her?» Hun hadde ikke akkurat lyst til å gå ut, så jeg gikk først bort til døren for å sjekke.

Innsiden var noe helt annet enn utsiden

Men da jeg åpnet døren og gikk inn, var følelsen helt annerledes enn det man fikk utenfra. Lokalet går ganske langt innover, så det var større enn jeg hadde trodd, med lyseblå vegger, marmorbord og pent oppstilte stoler med gullbein. Et øyeblikk føltes det nesten mer som å komme inn på en kafé enn på en billig pastarestaurant. Veggbelysningen var varm, hele lokalet var lyst og rent, og stemningen var egentlig altfor fin til at jeg hadde forventet det av et sted som selger pasta til under ₩7 000, rundt $5. Jeg vet jo at koreanske restauranter ofte legger mye i interiøret, men jeg hadde ikke sett for meg dette nivået til denne prisen. På den ene siden satt en familie og spiste sammen med et barn, og ved inngangen stod det en kiosk, altså en selvbetjeningsmaskin der man velger maten på en berøringsskjerm. Da kona mi kom inn, sa hun med en gang: «Vi bekymret oss visst helt unødvendig da vi så det utenfra.» Helt ærlig tenkte jeg akkurat det samme.

Å bestille fra bordkiosk, en veldig koreansk restaurantgreie

Vi bestilte rett fra kiosken som stod på bordet. Det var én på hvert bord, så idet du satte deg, kunne du bare trykke deg gjennom menyen, velge det du ville ha, sette inn kortet og bli ferdig med både bestilling og betaling samtidig. Kona mi bladde gjennom skjermen ganske lenge, for det var så mye å velge mellom. Men det er jo litt av moroa også.

Bestillingstabben der jeg trykket på vongole to ganger

Da jeg bestilte på kiosken, klarte jeg å trykke på vongolepasta to ganger. Jeg oppdaget det først etter at betalingen var ferdig, men en ansatt kom bort først og spurte: «Stemmer det at dere skal ha to vongole?» Hun endret straks den ene til sjømat-jjamppong-pasta, og jeg trengte bare å betale mellomlegget på ₩1 000, omtrent $0,70. Når ansatte fikser en sånn liten tabbe uten å se irritert ut, blir man faktisk litt rørt.

Tre pastaretter og én pizza, og maten begynner å komme

Det hadde kanskje gått rundt 10 minutter etter bestilling da sjømat-jjamppong-pastaen og vongolepastaen kom først. Til venstre stod sjømat-jjamppong-pastaen, med rød kraft og masse blåskjell og reker, mens vongolen til høyre hadde muslinger pent lagt oppå spaghettien. Tallerkenene var større enn jeg hadde ventet, og begge porsjonene så ganske rause ut.

I Korea: én hel pizza og tre pastaretter for under ₩50 000

Og da gambaspastaen og pepperonipizzaen også kom, var hele bordet fullt. Gambaspastaen hadde baguette på toppen, og pepperonipizzaen var stor nok til at den føltes ganske raus for to personer. At alt dette til sammen kostet ₩44 200, rundt $32, er fortsatt litt vanskelig å tro. I Korea betyr det altså at vi bestilte én hel pizza og tre pastaretter for under ₩50 000, omtrent $36. Kona mi så på bordet og sa: «Hvor ellers i Korea får man alt dette til den prisen?» Jeg hadde seriøst ikke noe godt svar.

Vongolepasta til ₩9 800, så mange muslinger til denne prisen?

Vongolepastaen kostet ₩9 800, cirka $7. Vongole er jo en oljebasert pasta med muslinger, men jeg hadde ikke forventet at det skulle være såpass mange muslinger til denne prisen. Inni de åpne skjellene lå det fyldige muslingbiter, og man kunne se hvordan spaghettien var blankt dekket av olivenolje mellom skjellene. Midt på lå det én tørket chili og én grønn shishito-lignende chili, og den tørkede chilien var absolutt ikke bare pynt. Kona mi bet i den uten å vite det og grep straks etter vannet, og jeg satt bare og lo for meg selv. Pastaen var litt mykere enn jeg ideelt liker, men med tanke på mengden muslinger til denne prisen kunne jeg fint overse det. Siden den var oljebasert, ble den heller ikke tung, og blandingen av olivenolje og muslingkraft ga en ren og salt avslutning.

Signatur-gambaspasta, retten kona mi skrøt mest av

Signatur-gambaspastaen kostet ₩11 800, rundt $8,50. Gambas er egentlig reker stekt i hvitløksolje, og her hadde de lagt hele den ideen oppå pasta. Det var omtrent fire–fem reker i retten, og sprø hvitløkschips lå klemt inn mellom spaghettitrådene. På den ene siden av tallerkenen lå det også to skiver baguette, perfekte til å tørke opp oljen som blir igjen i bunnen. Kona mi var helt i fyr og flamme over denne og sa at det var den beste retten vi bestilte den dagen. Rekene var spenstige og ikke seige, og hvitløksoljen hadde trukket skikkelig inn i pastaen, så hver gaffel løftet med seg en varm hvitløksduft. Jeg stjal en bit, og helt ærlig måtte jeg bare være enig.

Sjømat-jjamppong-pasta, koreansk styrke møter italiensk pasta

Da denne først kom på bordet, trodde jeg den var en vanlig tomatpasta. Men etter én gaffel skjønte jeg at smaken var noe helt annet. Sjømat-jjamppong-pastaen kostet ₩10 800, rundt $7,80. Jjamppong er en sterk koreansk sjømatnudelrett, og her føltes det som om den krydrede, sjømataktige umamismaken var smeltet inn i tomatsausen. Derfor skilte den seg tydelig fra en vanlig tomatpasta. Det lå fem–seks blåskjell med skall i retten, og en halv krabbe lå hel på toppen, så av de fire rettene på bordet var dette klart den mest imponerende visuelt. Det var også rikelig med kraft, så selv etter at jeg hadde spist pastaen, satt jeg og øste opp suppen med skje. Jeg likte den sterke smaken, men kona mi foretrakk gambas og skjøv denne over til meg etter et par gafler. Dermed endte jeg med å spise altfor mye, selvfølgelig.

Mitaly pepperonipizza, dagens mest vellykkede rett

Pepperonipizzaen kostet ₩11 800, rundt $8,50. Personlig liker jeg mye bedre enkle pizzaer som dette enn den tykke bunnen med haugevis av topping som mange koreanske pizzakjeder ofte lager. Tynn bunn, ost og pepperoni — eller noe i retning av margherita — er mye mer min stil.

Så da denne pizzaen kom ut, tenkte jeg med en gang at den så ut som noe for meg, og da jeg smakte den, var den faktisk bedre enn forventet. Bunnen var tynn og sprø, men ostelaget var tykkere enn jeg hadde trodd, så da jeg løftet opp et stykke, strakk osten seg skikkelig. Pepperoniskivene var også ganske store. I denne prisklassen har jeg vært på flere kjeder der pastaen er grei, men pizzaen føles som en ettertanke. Her fikk jeg nesten inntrykk av at pizzaen var den sterkeste delen av menyen. Av de fire rettene vi bestilte den dagen, var dette den jeg var mest fornøyd med. Da jeg sa til kona mi at jeg bare ville ha ett stykke til, så hun på meg og sa: «Du spiste jo nesten hele jjamppong-pastaen alene også.» Ja, greit nok.

Min ærlige vurdering av Mitaly som rimelig pastakjede

Hvis man sammenligner med en dyr italiensk restaurant eller et kjent sted i Italia, kan jeg selvfølgelig ikke si at alt var perfekt. Pastaen var litt for myk enkelte steder, og det var øyeblikk der jeg skulle ønske sausene hadde litt mer dybde. Men helt ærlig er det ikke det jeg forventer av pasta som koster rundt ₩10 000 eller mindre. At det ikke finnes egen parkeringsplass, er også litt synd, men siden man kan parkere langs veien i nærheten, var det ikke noe stort problem.

I Korea finnes det et ordtak som sier «billig er som bønnerester», altså at ting som er billige, ofte også har dårlig kvalitet. Men det ordtaket passet ikke på Mitaly. Når folk snakker om billig pasta i Korea, finnes det definitivt steder der maten føles akkurat så billig som prisen tilsier. Her følte jeg derimot at jeg fikk mer enn jeg betalte for. Tre pastaretter og én hel pizza for to personer kostet ₩44 200, omtrent $32, og vi gikk derfra stappmette. Med tanke på hvor dyrt det har blitt å spise ute i Korea, synes jeg dette er mer enn bra nok.

Shinan-turen endte ikke med havet, men med pizza

Da vi gikk ut av restauranten og kjørte videre mot sentrum av Mokpo, sa kona mi: «Neste gang drar vi på Mitaly i Daejeon også.» Siden dette er en koreansk franchise med avdelinger rundt omkring i landet, er det nettopp fordelen med en sånn kjederestaurant: får du plutselig lyst på pasta mens du reiser, kan du søke opp nærmeste avdeling og bare gå inn. Om morgenen dagen før barnedagen hadde jeg ikke sett for meg at Shinan-turen skulle ende med pasta, men når jeg ser tilbake på dagen, var det ikke havet jeg husket best. Det var denne pizzaen.

Ting du kanskje lurer på før du drar