Koreansk bakeri med alt fra brød til kake – Harehare

Hvorfor Daejeon har blitt Sør-Koreas brødby

Daejeon er en storby sør for Seoul som de siste årene har fått et solid rykte som Sør-Koreas brødhovedstad. Nevner du at du skal dit, er det alltid noen som sier: «Der har de jo bakerier overalt.» Og det stemmer faktisk. Koreanske bakerier har en helt egen greie der de blander europeiske baketradisjoner med lokale ingredienser og kombinasjoner du aldri hadde gjettet på forhånd. Daejeon er en av byene der denne bakerikulturen har utviklet seg spesielt langt. Det har liksom bare festet seg som en del av byens identitet. Så da jeg hadde et ærend i Daejeon en gang i sommer, føltes det nesten obligatorisk å stikke innom et bakeri. Valget falt på Harehare i Gasuwon-området.

Harehare Gasuwon

Bygningen var ganske stor. Den lå på et gatehjørne, og den solformede logoen var det første jeg la merke til på avstand. Fasaden var en blanding av murstein og betong, og virket mer solid enn du kanskje forventer av et bakeri. Det så nesten ut som en eller annen konseptbutikk. Jeg parkerte på en offentlig parkeringsplass i nærheten og gikk derfra.

Det som møtte meg gjennom glassdøra var litt overraskende. Mindre enn forventet. Med tanke på navnet og den store fasaden regnet jeg med at det skulle være digert inne, men det var det egentlig ikke. Noen disker med brød dandert tett i tett, og med ti kunder der inne var lokalet i praksis fullt. Men det var ordentlig organisert, med brett i stabler og kunder som plukket bakverk med plasthansker i stedet for tenger.

Første disk

Melonkremsbrød og purreløkpretzel

Jeg ble stående rett foran disken da jeg kom inn. Hadde ikke tenkt gjennom hva jeg skulle kjøpe. Melonkremsbrødet tok opp over halvparten av én disk, og ved siden av lå det noe som het jordbær-brødtårn – en slags brødbunn med jordbær og krem oppå. Prislappen sa 5 000 won (ca. $3,50), og melonkremsbrødet kostet 3 200 won (ca. $2,20). Prisene sto uten valutategn, så det tok et sekund å skjønne at det var snakk om won.

I neste disk lå det sesongcroissanter med jordbær. Friske jordbær oppå croissanten, drysset med melis – ganske overdådig å se på. Det var jordbærmochi der også. Alt i alt virket det som menyen var tungt tilpasset jordbærsesong.

Men purreløkpretzelen var uventet. En donut-aktig form med purreløk og majones på toppen – midt i et bakeri fullt av søte saker. Den sto der, salt og annerledes, ved siden av noen smørbrødliknende saker pakket i avisliknende papir, og passet merkelig godt inn.

Diskene var delt i to soner. Den ene siden hadde mest søtt – langstrakte brød som lignet éclairs, strøsselbrød og pølsebrød stablet i lag. På den øverste hyllen lå det store, rustikke brød som virket nesten utenfor rekkevidde.

Yakisoba-brødavdelingen

Da jeg rundet hjørnet til den åpne disken, var det et helt annet opplegg. Croissanter, noe som lignet eplekake, pizzabrød, pakkede formbrød og smørbrød – alt på ett og samme bord. Ingen tydelige kategorier, bare brød overalt. Midt inni lå det noen pakker merket med et ris-symbol, antakelig brød laget av rismel. Jeg hadde tenkt å bare kjøpe én ting, men på dette tidspunktet ble det bare vanskeligere å velge.

Fra denne avdelingen ble grensen mellom bakeri og gatekjøkken ganske uklar. I Korea har de et uttrykk – «danjjan-danjjan» – som betyr at søtt og salt veksler frem og tilbake. Det søtt-og-salte purreløkbrødet levde opp til navnet: ost smeltet og gratinert på toppen, og duften traff deg med én gang. Kremost-hotteok-sconesen til 4 200 won (ca. $2,90) hadde et navn som var like forvirrende som utseendet. Hotteok er en slags koreansk fylt pannekake, og scones er scones – dette var en flat, rund hybrid av begge, stablet i rader, rundt tjue stykker.

Yakisoba-brødet fanget oppmerksomheten min skikkelig. Stekte nudler – yakisoba – klemt inn mellom to brødhalvdeler, en klassiker fra Japan. Prisen var 3 800 won (ca. $2,60), og ved siden av sto det et krem-sobabrød med «nyhet»-klistremerke. Nudler i kremsaus, stappet inn i et brød. Jeg sto og stirret en god stund.

Castella og mammut-nostalgikake

Rett ved kassen sto dette. Castella – japanskinspirert svampkake – med Harehare-logoen preget inn i overflaten, i både smørversjon og sjokoladeversjon. Enkeltpakker kostet mellom 5 600 og 6 100 won (ca. $3,90–4,20), og settene lå på 12 200 eller 12 700 won (ca. $8,50–8,80). Mange kjøpte disse som gaver. Den lille logostemplingen ga dem et innpakket, gjennomført preg som løftet dem fra «bare et brød» til noe du faktisk kan gi bort.

Og her var det – det nostalgiske mammutbrødet, som mange trekker frem når de snakker om Harehare. Det kostet 5 600 won (ca. $3,90). Fra siden kunne du se lagene: krem, noe som enten var bønnepassta eller jordbærsyltetøy, stablet mellom brødskivene. Tenk dere de gamle, svære krembrødene fra nabolagsbakerne – tykk, tung formbrød med masse fløtekrem. Dette var en oppgradert versjon av akkurat det. Klistremerket sa kjøleoppbevaring, så det var uproblematisk å ta med hjem.

Avdelingen for sunne brød

Kastanji-formbrød, campagne og bagels

Glassdisken på den andre siden hadde en helt annen stemning. Der var det en egen avdeling for sunne brød. Et skilt sa «uten smør, uten egg, uten sukker», og under det lå det tunge brød som rugbrød og bagetter. Noen hadde tranebær i, andre var bakt til de var sprø som skorpe. Det som hadde «populær»-klistremerke var visstnok tranebær-og-ost-campagnen, men da jeg var der, var det bare noen få igjen.

Kastanjeformbrødet sto i papirformer på rekke. Kastanjebiter stakk opp av deigen, og det luktet kanel derfra. 6 000 won (ca. $4,20). Ved siden av lå en mais-og-ost-campagne – et rustikt brød med tykk skorpe, men her hadde de fylt det med mais og ost. Tverrsnittet viste et gult, kompakt indre, og det kostet også 6 000 won.

Løkbagelen hadde bestselger-merke pluss en anbefaling om å oppbevare den frossent og spise den kald. 4 600 won (ca. $3,20), med svarte sesamfrø synlige i deigen allerede fra utsiden. Den var solid og tung – absolutt ikke noen liten bagel.

Avdelinger der blikket bare stopper

Jeg prøvde å gå videre. Klarte det ikke.

Det var en marshmallow-gâteau som fanget blikket mitt. Flate, runde kaker dekket med kokosmasse, stablet på hverandre. Ifølge skiltet inneholdt de riskake med sjokolade og marshmallow. 3 800 won (ca. $2,60). Bestselger-merket var på plass, så de selger åpenbart bra.

På brettet ved siden av lå et langt brød som så nybakt ut, dekket med sesamfrø. Skiltet sa basilikum og tomat. 5 900 won (ca. $4,10). Beskrivelsen forklarte at det var laget av økologisk helkornsdeig med basilikum, tomat og kremost. Duften fra ovnen bredte seg derfra. Denne vurderte jeg seriøst.

Heller ikke financierene var lette å gå forbi – et fat med tre typer: sjokolade, salt karamell og fiken. 2 900 won stykket (ca. $2). Financier er en fransk smørkake, liten og flat og rektangulær. Ved siden av kom det akkurat ut nybakte pizzabrød med oliven.

Nærmere kassen la jeg merke til noen blå kopper. Valnøttscones, bakt rett i kopper med Harehare-logoen. På koppen sto det at dette ble kåret til et utmerket bakeriprodukt i Daejeon i 2020. De lignet nesten noe du ville fått i en iskrembar, så jeg ble litt forvirret et øyeblikk.

Knasende skorper – dobbeltbakte brødbiter – lå i gjennomsiktige kupler. 4 800 won (ca. $3,30). At de ble solgt i kopper var uvanlig nok til å fange oppmerksomheten. Ved siden av sto det gjennomsiktige poser med Harehare-klistremerke, med tykke brødskiver stilt opp. Tverrsnittet viste rosiner eller tørkede frukter – det lignet panettone. De sto ved vinduet, og sollyset som traff snitflaten gjorde dem enda mer fristende.

Langstrakte brød, skåret opp på midten og fylt til randen med fløtekrem, sto på rad på et brett. Kremmen så ut som den var i ferd med å renne over, og fra siden kunne du se croissant-aktige lag i deigen. Jeg fikk ikke med meg navnet, men folk rundt meg plukket dem opp uten å nøle.

Ertepasta-brødet kostet 3 500 won (ca. $2,40). Deigen var skåret i strimler som åpnet seg under stekingen, og mellom strimlene lå grønn ertepasta. Mandelflak på toppen ga en fin fargekontrast. Tenk vanlig søt bønnepastabrød – en klassiker i koreanske bakerier – bare med grønne erter i stedet for røde bønner. Pølsebrødet var stort. Selve pølsen stakk ut i begge ender, og oppå lå det noe som lignet quinoa eller grovmalte korn, bakt fast i overflaten.

Formbrødavdelingen

Det var en egen avdeling bare for formbrød. Helkornformbrødet kostet 4 500 won (ca. $3,10) og inneholdt 70 % sammalt mel ifølge prislappen. Fargen var tydelig mørkere enn vanlig brød – dyp brun og tungt å se på. Risformbrødet kostet 5 000 won (ca. $3,50), laget av rismel i stedet for hvetemel, bakt i en form med seks deler slik at du kan rive av én og én bit. Melkeformbrødet kostet 4 800 won (ca. $3,30). Sidene var ujevnt opphovnet, det var det klart største av dem, og det nærmeste du kom et helt standard formbrød her.

Selv om du bare var ute etter ett formbrød, ville det tatt sin tid å velge i denne avdelingen.

Kakedisken

Det var jordbærsesong, og kakene gjenspeilde det fullt ut. «Jordbæråker»-kaken kostet 39 000 won (ca. $27), sjokoladeversjonen 40 000 won (ca. $28), og risversjonen kostet 30 000 won (ca. $21) med glutenfri-merking. Gjennom glasset kunne du se lag på lag med jordbærskiver i snitflaten.

Ved siden av sto det to veganske kaker: vegansk fløtekremkake til 35 000 won (ca. $24) og vegansk sjokoladefløtekremkake til 36 000 won (ca. $25). Merket sa uten egg og melk, men utseendet var nesten identisk med vanlige kaker. Ingredienslisten nevnte havrebasert krem. Jeg hadde ikke tenkt å kjøpe kake, men ble likevel stående foran glasset en god stund.

Kakeutvalget var større enn ventet. Det sto flere dyrefigurkaker der – én rund og hvit med jordbær og blåbær kostet 35 000 won (ca. $24). Ved siden av sto en kaninkake med ører til 36 000 won (ca. $25), og en mangofløtekremkake til 34 000 won (ca. $24) som var knallgul og umiddelbart synlig.

Dragekaken kostet 36 000 won (ca. $25) og hadde en blå dragedekorasjon oppå. Om den var laget for det kinesiske drageåret eller bare var et designvalg, vet jeg ikke – men det var den kaken blikket mitt ble hengende lengst ved. Sjokoladehjertekaken var 29 000 won (ca. $20), den rimeligste av kakene, og den sto i noe som lignet en liten glasskål.

Smørbrødavdelingen

Forbi kakeavdelingen kom smørbrødavdelingen, og den var overraskende stor. Ciabatta-smørbrød pakket i avisliknende papir med fargebånd lå i fulle brett, og til høyre sto det burgerlignende smørbrød i gjennomsiktige esker. At et bakeri hadde så mange smørbrødtyper var ganske uventet.

Ciabatta-smørbrødene fantes i variantene kylling-BBQ, reke-basilikumpesto, kyllingbryst og mozzarella. De som var halvveis pakket ut slik at snittet var synlig, viste helt ulikt innhold – kylling-BBQ hadde en mørk, grillet farge, mens reke-basilikumpesto hadde synlige lag med reker og ost.

Mozzarella-ciabattaen kom i to versjoner: den avisinnpakkede og en variant lagt i et rundt brød i gjennomsiktig eske. Esken var så stappfull av salat at lokket bare så vidt gikk igjen.

Ølskinke-smørbrødet lå i en gjennomsiktig eske med snittet synlig – presset svinekjøttskinke, egg, salat og dressing. Den rosa fargen i snittflaten var umiskjennelig. Jeg kom hit med innstillingen «bakeri», men dette var absolutt en avdeling der du kunne løse lunsjen.

Kjeks og gavepakker

Innpakningen hadde teksten «Hjemmet til verdensmesteren i baking fra Paris». Sjokoladeovertrukne, flate kjeks og runde kjeks med mandelflak lå i gjennomsiktige poser med Harehare-logo – klare til å gis bort som de var.

Ved siden av lå det individuelt pakkede kjeks på et svart brett: sjokolade, royal-sjokolade og kokos. Noen var merket med 50 % rismel. Flere hadde Harehare-logoen preget rett inn i kjeksoverflaten – så tydelig at du ser hvem som har laget dem uten å åpne pakningen.

Til den ene siden sto det gavesett-esker, i to størrelser: fem og åtte stykker. Blå esker med forskjellige kjekstyper individuelt pakket side om side. Det virket som folk som ville ha med en Daejeon-suvenir eller en gave til noen handlet herfra.

Det jeg til slutt valgte

Til slutt ble det purreløkpretzelen og en mokkabolle. Det at den sto der helt alene og salt blant alle de søte sakene, gjorde at den skilte seg ut enda mer. Mokkabollen kom i en papirpose der det sto «Svevende mokkabolle». Ganske selvsikkert navn for en brødpose.

Da jeg kom ut igjen, var solen sterkere enn ventet. Sommervarmen slo inn, og temperaturforskjellen mellom den luftkondisjonerte butikken og gaten var merkbar. Med den blå Harehare-posen i hånden svettet jeg litt på vei tilbake til bilen.

Et lite minus var at det egentlig ikke var noe ordentlig sted å sitte ned og spise inne. Det sto noen stoler ved inngangen, men de var midt i trafikken av folk som gikk ut og inn, så det føltes halvveis å sette seg der. Jeg endte opp med å vandre litt rundt ute med posen før jeg gikk tilbake til bilen.

I bilen åpnet jeg purreløkpretzel-posen. En salt løkduft steg opp, og kona mi på passasjersetet sa «Hva er det der?» og snappet en bit. Hun synes alltid de uventede kombinasjonene på koreanske bakerier er fascinerende, men denne gangen sa hun ingenting – bare tok enda en bit. Umulig å si om det var en kompliment eller ikke, men det holdt.

Mokkabollen sparte jeg til vi kom hjem. Navnet «Svevende» hadde kanskje noe for seg – konsistensen var overraskende lett. Utsiden hadde et lett stekt preg, mens innsiden var myk. Kaffe-mokka-smaken var mild og subtil; forventet du en intens kaffesmak, ville du nok blitt litt overrasket.

Å gå én runde gjennom butikken tok lenger tid enn jeg hadde trodd. Men sånn er det jo – uansett hvilket bakeri du besøker, er det bare å se på brødene som tar tid.