Rayong kafétips | Elephante Cafe før Ko Samet

Ban Phe i Rayong i Thailand, nabolagskafeen vi stakk innom før Ko Samet

Jeg vil gjerne tipse om en skjult kafé i Ban Phe i Rayong i Thailand. Da jeg bodde i Thailand, dro kona mi og jeg til Nuanthip-brygga for å ta båten til Ko Samet, men vi hadde fortsatt masse tid igjen. Vi tenkte at vi i det minste kunne ta noe å drikke i nærheten av brygga, og endte opp med å gå inn på Elephante Cafe. Det er en liten bygning i to etasjer langs strandveien i Ban Phe i Rayong, og det er nesten ingen turister på vei til Ko Samet som stopper her. Selv nå, etter at jeg har flyttet tilbake til Korea, er det ikke kaffen jeg tenker på iblant, men kaka.

Ærlig talt dro jeg på utrolig mange kafeer mens jeg bodde i Thailand. Alt fra hippe steder i Thonglor i Bangkok til strandkafeer i Pattaya og kafeer inne på Ko Samet. Men Rayong hadde en helt annen stemning fordi det ikke egentlig er et turiststed. Det var ikke et sånt sted fullt av utlendinger overalt; når du satt der blant lokalfolk som kom ruslende inn i tøfler i helga, føltes det mindre som å være reisende og mer som om du faktisk bodde der. Litt som å finne et skikkelig godt, lokalt sted før en fergeavgang langs kysten og plutselig kjenne at du hører til.

Thailand-kafé: dette bør du vite før du bestiller

Før du går inn, er det én ting jeg bør si. Menysystemet på thailandske kafeer er litt annerledes enn i mange andre land. Hvis du ikke vet det, er det fort gjort å bli tatt på senga ved første bestilling.

Det er virkelig to helt forskjellige opplevelser å bestille med eller uten å vite dette. Da jeg kom til Thailand første gang, bestilte jeg americano og fikk noe søtt tilbake, så jeg trodde helt oppriktig at jeg hadde sagt feil.

Americano med yuzu, ærlig talt en smak som er vanskelig å treffe

Det jeg bestilte på denne kafeen, var en americano med yuzu. Den sto som anbefaling på menyen, så jeg gikk for den. Nederst i koppen lå det gul yuzusirup, og over den kom americanoen. På toppen lå det både en sitronskive og persille, og det virket nesten som signaturen her var at de la persille på alt de serverte. Men akkurat denne var ærlig talt litt vrien å lande. Bitterheten fra kaffen og syrligheten fra yuzuen traff samtidig, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle fokusere på. Dette er definitivt en drikk folk kommer til å mene forskjellig om. En kopp kostet rundt $2.

Litchibrusen kona mi valgte

Kona mi sto lenge foran disken før hun endte opp med en litchibrus. Det var kullsyrevann med litchisirup og hele biter av litchi på toppen, og også her hadde de stukket i en kvast persille. Smaken var lett og sval, helt perfekt i thailandsk vær. Litchiaromaen kom bare forsiktig opp, ikke sånn overdrevent parfymert. Den kostet rundt $2.2.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle møte livets kake på en lokal kafé i Thailand

Men den egentlige historien begynner her. Den lilla kaka kona mi plukket ut i disken. Det var dagens store hendelse.

I disken sto det moussekaker, crêpekaker og til og med en lysegrønn matchakake på rekke og rad, og til å være en lokal kafé i Thailand var dessertutvalget overraskende solid. På hylla over så jeg også noen typer brød. Kona mi pekte på den lilla kaka helt til høyre.

Da den kom til bordet, var kaka faktisk veldig liten. Hvis du satte den ved siden av drikkekoppen, var den mindre enn en håndflate, og akkurat dette bildet er tatt med telelinse, så den ser mye større ut enn den egentlig var. I virkeligheten var det kanskje tre–fire munnfuller. Så vidt jeg husker kostet den rundt $2.9, og sett kun på størrelsen tenkte jeg ærlig talt ikke at den var billig.

Men i det øyeblikket vi tok en bit, la vi begge fra oss skjeene et sekund. Over blåbærmoussen lå det en tykk saus, og smaken bredte seg gjennom munnen på en måte som var intens uten å være kvalmende søt. Av alle kakene jeg spiste i Thailand, var dette helt oppriktig en sånn kake jeg fortsatt husker som en av de beste.

Telelinsen overdriver størrelsen, men ikke smaken på kaka

Når du drar inn med telelinse, ser den jo enorm ut på bildet. I virkeligheten var den bare omtrent tre fingerbredder bred. Nederst lå det sjokoladekjeks-smuler, og over den lyse lilla moussen rant blåbærsausen tungt og langsomt ned. Moussen smeltet i akkurat riktig tempo på tunga, og det viktigste var at blåbærsausen ikke tok fullstendig over moussesmaken. Den balansen er det faktisk sjeldnere å finne enn man skulle tro.

Anretningen med havreflak og melis strødd over tallerkenen hadde jeg ikke ventet på en lokal kafé i Thailand. Det hadde den følelsen du får når du bestiller dessertkurs på en fin restaurant. Selv på kjente kafeer i sentrale Bangkok er det mange steder som ikke går så langt med platingen, så det var litt overraskende å se dette på en nabolagskafé i Ban Phe.

Én sirup viser hvor dyktig denne kaféen er

Jeg tok et enda nærmere bilde av blåbærsirupen. Det er nettopp denne blanke, rennende sirupen som er poenget, for hvis den lages feil blir den bare sukkervann og dreper hele kaka. Her gikk den mer i frisk retning enn i søt retning. Selve moussen var mildt søt, og sirupen la et syrlig punktum over det hele.

Slik så kaka ut i snitt

Jeg tok en bit og så på snittet. Den var ikke fylt bare med mousse. Nederst lå det en sjokoladekakebunn, og over den et tynt lag blåbærmousse. Det er faktisk ikke lett å få akkurat denne tykkelsen på moussen tynn og jevn. Blir den for tykk, blir den fort mektig, og blir den for tynn, mister den tilstedeværelsen sin. Her var tykkelsen akkurat sånn at du fikk både tyngden fra bunnen og mykheten fra moussen i én munnfull.

Ser du nærmere på snittet, kan du faktisk se blåbærbitene inne i moussen. Det var altså ikke bare saus på toppen; de hadde lagt blåbær ordentlig inn i fyllet også.

Et siste nærbilde av sirupen. Den rant tykt nedover, men spredte seg samtidig sakte utover moussen. Ikke som vann som bare fosser av gårde, mer som en saus som samler seg. Det var hele blåbær i sausen også, og det ga virkelig følelsen av at den var kokt inn på stedet og ikke bare helt fra en ferdig flaske.

Kaféinteriøret fanget bare med zoomlinse

Nå kan jeg fortelle litt om innsiden av kafeen. Alle bildene ble tatt innendørs. Jeg hadde bare zoomlinse med meg, så jeg fikk ikke tatt ordentlige bilder av utsiden.

Kafeen er ikke kjempestor, men de hadde plassert antikke møbler og småting med tydelig thailandsk preg rundt omkring på en veldig fin måte. Jeg likte at det ikke så tvunget stylet ut, men som om tingene naturlig hørte hjemme der. Thailandske kafeer har ofte den sansen. De bruker ikke nødvendigvis haugevis av penger, men skaper stemning med det de allerede har.

Pynt som et lite vintage-museum

På veggen hang det en stor elefantmaske i tre, og hyllene i heltre var tettpakket med små gjenstander som miniatyrmotorsykler og nøtteknekkere. I ett hjørne sto en lyseblå vintage-Vespa utstilt, og rett bak den sto det også en gullfarget Monkey Bike. Jeg vet ikke om eieren samler på dette, men hele kafeen føltes nesten som et lite vintage-museum. I en glassmonter på veggen sto det en Fender Telecaster, og under sto det «Fender Telecaster Japan 1987–1990». Det var første gang jeg så en kafé som stilte ut gitar på den måten. Det var egentlig ingen tydelig rød tråd i interiøret, men merkelig nok føltes det ikke rotete, mer som stua til noen som bare hadde samlet alt de virkelig likte.

Det er forresten bare plass til omtrent fem biler foran lokalet. På helgeettermiddager kan det bli litt trangt om plassen, så det er sannsynligvis smartere å komme tidlig.

To etasjer og en lun krok under den buede murtrappa

Kafeen er bygget i to etasjer. Under trappa har de laget en bue i tegl som skaper en lun liten krok, og oppe i andre etasje er det enda flere sitteplasser.

Godt med sitteplasser, og vindusplassene i andre etasje er mest populære

I andre etasje står det et stort bord i heltre som er mer enn nok til en gruppe, og plassen ved vinduet var populær fordi du så rett ut på grønne trær. I første etasje sto det lave trestoler med brune skinnputer, og vinkelen på ryggstøtten var akkurat avslappet nok til at du kunne sitte lenge uten problemer. På sidene av stolene hadde de også festet stoff med tradisjonelt thailandsk mønster, noe som passet perfekt til resten av stedet. På veggen ved sofaen hang både egyptisk papyruskunst og små vitrineskap tett i tett, og under de lyseblå pendellampene fikk hjørnet nesten litt galleri-følelse. Det er fortsatt ikke særlig enhetlig, men på dette punktet skjønner du at nettopp dette småkaotiske er en del av personligheten til kafeen.

10 thailandske setninger du kan bruke med én gang på kafé i Thailand

Til slutt har jeg samlet noen bestillingsuttrykk som faktisk er nyttige på kafé i Thailand. Jeg har tatt med toneangivelse også, så hvis du leser dem omtrent som de står, kommer du ganske langt lokalt.

Praktisk info før besøk på Elephante Cafe

Kort oppsummert er Elephante Cafe et perfekt sted å stikke innom på vei til Ko Samet. Det tar rundt 2–3 minutter med bil fra Nuanthip-brygga, og omtrent 10 minutter til fots. Americanoen koster rundt $2, litchibrusen rundt $2.2, og blåbærmoussekaka var så vidt jeg husker rundt $2.9. Med rundt $6 per person fikk man fint både drikke og dessert. Hvis du bestiller noe tilsvarende på en kafé i Thonglor eller Ari i Bangkok, er du fort oppe i rundt $9–12 per person. Det er nesten irriterende hvor mye bedre desserten her var til en pris som ikke engang er halvparten.

Jeg har også sett anmeldelser som sier at de noen ganger går tom for bønner senere på dagen, så det virker smartest å dra dit på formiddagen eller tidlig ettermiddag. Åpningstidene er 09:00–18:00 på hverdager og 07:00–18:00 i helgene, og wifi er gratis. Hvis du er i Rayong, eller har litt tid til overs før du drar til Ko Samet, synes jeg absolutt dette er verdt en tur. Men helt ærlig: viktigere enn å justere sødmen er det å sjekke om den blåbærmoussekaka fortsatt står på menyen.