Båttur til en hageøy — Oedo Botania guide

Jeg dro faktisk til Oedo Botania på Geoje-do, en stor øy sør i Korea, sammen med kona mi.

Når man bare jobber og jobber, kommer det jo dager der man helt seriøst bare vil koble av. Sånn er jeg også. Derfor prøver vi å reise litt jevnlig, men problemet er at vi allerede har vært altfor mange steder. Så da ble det: «Skal vi prøve et nytt sted denne gangen?» Kortet vi trakk opp, var Geoje-do.

Når jeg ser på utenlandske reisende som kommer til Korea, virker rutene nesten helt låste. Er det Seoul, så er det Myeongdong, Gyeongbokgung og Hongdae. Er det Busan, havnebyen sør i landet, så er det Haeundae og Gamcheon Culture Village. Er det Jeju, så er det Seongsan Ilchulbong og Hyeopjae-stranden. I det siste har også Gyeongju og Jeonju Hanok Village blitt mer kjent, så flere drar dit også.

Og ja, alle de stedene er bra. Det er jo en grunn til at de er populære.

Men sannheten er at Korea fortsatt har masse reisemål som utlendinger nesten ikke kjenner til ennå. Koreanere drar dit hele tiden, men i reiseblogger og på YouTube dukker de knapt opp. De fleste reiseskildringer ender jo opp som de samme stedene og de samme rutene om igjen.

Så i dag vil jeg heller vise fram et litt annerledes sted. Oedo Botania, øya som ligger midt ute i havet sør for Geoje-do. Og Haegeumgang, som ofte blir kalt «Geumgang-fjellet ute på havet». Det er et sted der du kan kjenne på ekte koreansk natur uten å bli most av folk overalt.

Vi kjørte egen bil og tok turistbåten fra Wahyeon-kaia. Vi rakk både båtturen rundt Haegeumgang og landgangen på Oedo i én og samme runde, så jeg har samlet alt her: sammenligning av 5 kaier, kostnader, beste sesong og små tips du egentlig bare plukker opp når du står der selv.

La oss dra.

Fra Wahyeon-kaia til Oedo, det du bør vite før avgang

I dag går vi om bord i båt fra Wahyeon på Geoje-do. Husk det navnet: Wahyeon. Det finnes flere kaier med turistbåter til Oedo Botania, men jeg valgte denne. Jeg tok faktisk båt herfra også for mange år siden på en pakketur, og jeg satt igjen med et godt inntrykk den gangen. Derfor kom jeg hit igjen. Du ser at det står oedorang.com på båten, ikke sant? Det er denne båten som tar oss inn til øya ute midt på havet.

Forresten kom jeg én time før avgang, og parkeringsplassen var nesten latterlig romslig. Wahyeon-stranden ligger rett foran, så ventetiden gikk helt fint med litt sjøutsikt og rolig småtitting.

Det finnes totalt 5 havner på Geoje-do der turistbåtene til Oedo og Haegeumgang går fra. Avgangstider, pris og rute varierer litt fra kai til kai, så det lønner seg å velge etter hva som passer deg best.

Sånn ser turistbåten fra Wahyeon ut innvendig. Blå seter står på rekke på begge sider, og den var både romsligere og ryddigere enn jeg hadde sett for meg. Litt samme følelse som flyseter, så det var helt greit å sitte komfortabelt hele veien. Vinduene er store på begge sider, så du ser sjøen fint selv når du sitter, og det er også skjermer i taket som viser rute- eller turistinfo. Turen til Oedo tar rundt 20–30 minutter, men når du sitter og ser på havet, går det fort.

Sightseeing på sjøen ved Haegeumgang, Geumgang-fjellet ute på havet

Når båten først har dratt, kan du gå opp på dekk sånn som dette. Ruten fra Wahyeon går først rundt Haegeumgang for sjøsightseeing, og deretter videre til Oedo. Det er faktisk skikkelig godt å stå ute midt på havet og kjenne vinden. Du ser lag på lag av fjell og små øyer i det fjerne, og måkene følger båten hele veien. Folk som hadde kjøpt med seg rekesnacks, kastet til måkene, og om bord kostet en pose rundt $1.50.

Havet var ganske rolig den dagen. De sier at på dager med høyere bølger kan det være vanskelig å stå på dekk. Jeg hadde også lest anmeldelser fra folk som sa at de måtte se alt gjennom vinduet fra innsiden på sånne dager.

Når båten nærmer seg Haegeumgang, dukker disse enorme klippene plutselig opp rett foran deg. Det ser imponerende ut på bilde også, men i virkeligheten er skalaen helt annerledes. Bergveggene, slipt fram av bølger og vind gjennom titusenvis av år, reiser seg flere titalls meter rett opp fra sjøen, og mellom sprekkene står furutrærne fast med røttene sine. Fordi turistbåten går så nær klippene, får du se dette landskapet på nært hold.

Helt ærlig: dette var tredje gang jeg så Haegeumgang, så jeg ropte ikke akkurat «wow» denne gangen. Men for folk som ser det første gang, tror jeg det slår mye hardere. I det øyeblikket alle om bord løfter kameraet samtidig, skjønner du hvorfor stedet kalles Geumgang-fjellet ute på havet. Kapteinen forteller også navn og sagn knyttet til hver klippe over høyttaleren, og akkurat den tonen setter seg litt i hodet etterpå.

Dette er den berømte Løveklippen ved Haegeumgang. Ser du klippen som står litt separat på venstre side, ligner den faktisk en løve som stirrer utover havet med munnen åpen. Ser du det? Når du først vet det, er det ganske vanskelig å ikke se det.

Før i tiden skal turistbåtene visstnok ha kjørt helt inn i den korsformede hulen og ut igjen, men nå gjør de ikke det lenger av sikkerhetsgrunner. Småbåtene så ut til å gå inn iblant, men det virker som et eget opplegg.

Landgang på Oedo Botania, hele øya var én stor hage

Etter sjøturen ved Haegeumgang kommer du endelig fram til Oedo. Med én gang du går av båten, blir du møtt av skiltet med «Velkommen til OEDO BOTANIA».

Når du går opp fra kaia, kommer denne hvite bueporten til syne. Det er her den ordentlige utforskingen av Oedo Botania starter, men som du ser, går veien oppover. Øya er ikke enorm, men terrenget er kupert, så det er ganske mye bakker og trapper.

Jeg klarte meg helt fint, men kona mi syntes det var litt tungt på vei opp.

Går du bare litt opp, åpner denne utsikten seg med én gang. Når du snur deg, ser du båten du akkurat kom med, og bak den ligger fjellrekkene på hovedøya Geoje-do strukket utover havet. Under det hvite rekkverket ser du moloen og fyrtårnet som folk kaller ønskefyret. Vi er fortsatt bare ved inngangen, og utsikten er allerede på dette nivået.

Så dukket plutselig denne opp mens vi gikk oppover. En enorm dinosaurskulptur skåret i tre, og størrelsen var ikke til å tulle med. Den føltes flere ganger høyere enn meg. Her stopper alle opp. Jeg ble også stående lenge og tok bilder fra alle vinkler, og fordi dagen var overskyet, kom det grønne faktisk enda sterkere fram på bildene.

Denne utsikten med palmer langs hele bakken. Helt ærlig, et øyeblikk føltes det som om jeg var et sted i Sørøst-Asia. Siden Oedo ligger ute i havet, skal klimaet være mildere enn på fastlandet. Derfor vokser palmer og andre subtropiske planter så godt her. Jeg har nesten aldri sett denne typen landskap i Korea utenom Jeju, men Oedo føles heller ikke som Jeju. Plantene står så tett på denne lille øya at det blir en helt annen intensitet. Litt som å gå rett fra kyststemning til middelhavshage på én gang. Jeg følte nesten at jeg gikk midt inne i en liten jungel.

Langs stien stod det tett i tett med påskeliljer. De er enda finere på nært hold, så jeg endte stadig opp med å sette meg på huk og stirre. Oedo Botania er kjent som et sted der blomstringen aldri helt stopper i løpet av året, og etter å ha vært der skjønte jeg at det ikke bare er reklameprat. Jeg var der om våren, så påskeliljene var på sitt beste, men om sommeren blomstrer hortensia, om høsten lantana og busksalvie, og om vinteren kamelia.

Denne stien var seriøst fantastisk. Personlig var dette den delen av Oedo Botania som satte seg sterkest hos meg. Alt er grønt på begge sider, og å gå midt gjennom føltes nesten som en filmscene. På høyre side sto gule blomster på rekke og rad, og når du ser opp, dekker palmene himmelen over deg.

Men det er ett problem. For hvert eneste skritt får du lyst til å ta bilde, så du kommer deg knapt framover. Og det var ikke bare meg heller. Folk foran meg gjorde akkurat det samme. Stoppe, ta bilde, gå litt, stoppe igjen. Jeg var der på en ukedag i lavsesong, så det var fortsatt levelig. Men drar du i helg eller på helligdag, kommer folk i store mengder fra alle kaiene, så det blir nok ganske fullt. Kan du, så dra på en hverdag. Seriøst.

Med en gang jeg så dette treet, tenkte jeg bare: «Her må vi ta bilde.» Den digre stammen er delt rett i to, og det er akkurat plass til én person i åpningen. Står du der og tar bilde, ser det ut som om treet holder rundt deg. Det var til og med folk som stilte seg i kø for å ta bilde her. Ikke bare gå forbi.

Ser du samme område fra motsatt side av treet, ser det sånn ut. Foran stikker runde blomsterknopper opp, og på hver side står røde lønnetrær og palmer side om side. Høstløv og palmer i samme bilde? Litt rart, ikke sant? Men på Oedo føles det helt naturlig. Det er nettopp blandingen av tempererte planter og subtropiske planter i samme rom som gjør denne øya så spesiell.

Her er kaktushagen. Stemningen forandrer seg plutselig helt. For et øyeblikk siden gikk du i noe som minnet om grønn jungel, og så står du plutselig blant kaktuser i sandfarget terreng, nesten som et sted i Mexico. Når følelsen skifter så mye på én og samme øy, blir du aldri egentlig lei.

Følger du steinstien oppover, står avrundede grønne trær, røde høstblader og hvite skulpturer blandet sammen på begge sider. Skyene var ekstra fine akkurat denne dagen, så hele scenen så ut som et maleri.

Fra Venushagen til utsiktspunktet på toppen, og så ned igjen

Der kom den endelig. Venushagen. Selve høydepunktet på Oedo Botania.

Hvite søyler står oppstilt i en halvsirkel, og mellom dem står skulpturer. Til venstre er det en fontene. Jeg leste at hagen er inspirert av bakhagen ved Buckingham Palace. Den ble pusset opp på nytt i 2020, og vedlikeholdet var seriøst imponerende.

Da jeg så den første gang, føltes den litt som et gresk tempel og litt som en slotthage et eller annet sted i Italia. Men så snur du deg, og der ligger sørhavet. Alt ser europeisk ut, men havet er Korea. Den kombinasjonen er ganske spesiell.

Sånn ser Venushagen ut ovenfra. Mønstre laget av gule blomster er tegnet inn i bedene, og langs de hvite rekkverkene går gangveien videre. Jeg tenkte med en gang: laget én privatperson virkelig dette? Dette området skal visst ha vært skolegården til en liten barneskolefilial før, og så ble det forvandlet sånn over 50 år. Den tidsdybden kjennes nesten inni selve utsikten.

Venushagen fra motsatt side. Det er samme sted, men stemningen endrer seg helt med vinkelen. Lite tips her: gå begge stiene rundt Venushagen. Mange bare går den ene siden og fortsetter, men utsikten fra motsatt side er også helt annerledes, så det er synd å droppe den.

På nært hold ser du små detaljer som dette. Inne i de gule blomsterhekkene ligger mønstre laget av småstein, og de er ikke like. Senk blikket litt og gå saktere. Går du bare rett forbi, mister du alt dette. Gartnerne gikk faktisk rundt og jobbet hele tiden mens vi var der.

Når du går litt høyere opp etter Venushagen, kommer dette området. Tre hvite skulpturer ser ut som de holder hverandre i hendene og snurrer rundt, mens gule blomster, lilla blomster og grønt gress stiger opp i terrasser bak dem. Det var også her været begynte å klarne opp. Oedo i overskyet vær og Oedo i sol føltes nesten som to helt forskjellige steder.

Jeg fikk øye på en hvit metallbue og gikk inn bare av nysgjerrighet. Der inne lå noe som minnet om en liten urtehage, men nesten ingen går inn dit. De fleste følger bare hovedstien. Men hvis du går inn, er det stille, og lyset som siver inn mellom alt det grønne er skikkelig vakkert. Har du litt tid, så sving inn på disse små sideveiene også.

Dette bildet er det jeg liker aller best av alt jeg tok på Oedo. Under den røde lønna ligger gule blomster som et teppe, og bak dem stiger grønne spiralformede trær lagvis oppover. Rødt, gult, grønt og lilla i ett og samme bilde. Jeg har ikke redigert det. Helt ærlig var det minst ti ganger sterkere i virkeligheten enn gjennom kameraet.

Jeg aner ikke hva blomstene heter, men gule, lilla og oransje farger lå blandet sammen og så bare latterlig fine ut helt av seg selv. Da tenkte jeg faktisk på hvor vilt det er at noen holder et sted av denne størrelsen ved like hver eneste dag. Seriøst imponerende.

Når du kommer høyere opp, ser du hele øya nedenfor deg. Der nede ser du de hvite søylene i Venushagen, bak dem havet, og enda lenger ute fjellrekkene på Geoje-do. Rosa azalea sto i forgrunnen og rammet inn utsikten som en naturlig bilderamme.

Vi ble bare stående der en stund. Egentlig hadde jeg gått opp for å ta bilder, men så senket jeg kameraet og bare så. Kona mi stod stille ved siden av meg uten å si noe. Det er jo akkurat slike øyeblikk som sitter igjen etter en tur.

Så kom vi til utsiktspunktet på toppen. Dette er det høyeste punktet på Oedo Botania. Det står en kikkert der, og du kan lene deg mot rekkverket og bare stirre utover havet. Jeg var varm etter å ha gått opp, men vinden blåste ganske godt der oppe, og det føltes nesten perfekt. Øyene ligger som små prikker ute i det fjerne, og på virkelig klare dager skal man kunne se Tsushima i Japan. Vi så ikke så langt akkurat den dagen, men helt ærlig var det mer enn nok likevel.

Nær utsiktspunktet var azaleaen i full blomst. Lys rosa med mørkere rosa prikker, og på nært hold så den utrolig fin og detaljert ut. Jeg er ikke typen som vanligvis tar blomsterbilder, men her tror jeg faktisk at jeg tok minst ti bare av disse.

Ser du til motsatt side fra utsiktspunktet, ser du østsiden av Oedo. Den delen er ikke anlagt som hage, men står igjen i mer naturlig form. Bølgene slår inn under klippene, og små steinøyer stikker opp ytterst. Samme øy, men på den ene siden europeisk hage og på den andre siden rå natur og klipper. Den kontrasten gjør Oedo enda mer spesielt, synes jeg.

Nå var det på tide å gå ned igjen. Ovenfra ser du alt på én gang. Til venstre de hvite søylene i Venushagen, i midten de runde trimmede trærne, til høyre den terrasserte hagen, og bak alt sammen havet og fjellene på Geoje-do. Det føles fortsatt litt merkelig at alt dette får plass på én liten øy. På vei opp var jeg sliten, men i det øyeblikket jeg så dette, ble det helt greit.

På vei ned ser du en bygning med oransje takstein. Halvt skjult mellom grønne slyngplanter ser den nesten ut som noe fra en middelhavslandsby ved kysten, gjør den ikke? Utsikten på vei ned er også annerledes enn på vei opp. Oppover følger blikket mest hagen, mens på vei ned er det havet og hele øya som drar til seg oppmerksomheten.

Da vi kom ned mot kaia, var båtene i full bevegelse. Én slapp av passasjerer, en annen ventet ute på vannet. Hver båt kom fra forskjellige havner. Det er her navneskiltet jeg nevnte tidligere blir viktig. Blant alle de båtene må du finne akkurat den du kom med og gå om bord der.

«Ha det!» Skiltet som sa «Velkommen» da vi kom, hadde endret seg til dette da vi gikk tilbake. Bare det skiltet gjorde meg litt småtrist, helt ærlig.

Jeg skjønte ikke at 2 timer kunne gå så fort. I starten tenkte jeg ærlig talt at dette bare var en liten øy og at vi kom til å rekke alt uten problem. Men da vi faktisk gikk runden, var tiden for knapp. Vi rakk ikke alle sideveiene, og jeg hadde egentlig også lyst til å sitte litt på kafé og bare se på havet. Forresten finnes det to kaféer inne på Oedo Botania. Den ene er Venus Garden Café omtrent midt på øya, og den andre ligger nær toppen og heter «Oh! Vakker». Der skal rødbønne-bingsu og Dutch coffee være signaturmenyene. Jeg hørte at utsikten der er skikkelig bra, men jeg rakk ikke innom fordi tiden var så stram. Neste gang skal jeg definitivt sette meg der.

Et sted jeg har lyst til å komme tilbake til

På båten tilbake spurte jeg kona mi: «Har du lyst til å komme hit igjen?» Svaret kom med én gang. «La oss dra tilbake om våren, når enda mer blomstrer.» Jeg tenkte akkurat det samme. At 2 timer føltes for lite, betyr jo egentlig bare at vi likte stedet skikkelig godt.

Når du først har kommet helt til Geoje-do, synes jeg det nesten er synd å ikke dra til Oedo Botania. Det kan se litt tungvint ut at du må ta båt ut, men når du faktisk er der, føles akkurat den omveien nesten som en del av det som gjør øya spesiell. Kanskje blir inntrykket sterkere nettopp fordi det ikke er så enkelt å komme seg dit.

Neste gang vil jeg bruke denne dagsturen enda roligere: sitte med en kopp kaffe og se på havet, gå inn på flere små sideveier og bare rusle i mitt eget tempo litt lenger.

Vanlige spørsmål

Dette innlegget ble opprinnelig publisert på https://hi-jsb.blog.